Å tenke

Inntil kanskje inntredelsen av min 20-årsdag, har jeg strevd med å finne ut hva jeg egentlig mener om både det ene og det andre. Mange vil nok tenke at 20 år er lang tid å gå uten å kjenne seg godt nok til å vite hva en mener - og jeg er helt enig! Sannheten ligger i at interessen min for å både lære og tenke oppigjennom har vært fraværende i det gjeldende øyeblikket, for så å dukke opp årevis etterpå. De siste årene har jeg sagt til meg selv at "jeg må bli bedre til å tenke" - vekke bevisstheten litt, og finne ut hva jeg mener.
     Tenking i seg selv er noe som faller naturlig for de fleste. En strøm av tanker og raske slutninger er kvikt nok overstått. Hva meg angår, er det som om jeg sakte må varme opp maskineriet, skuffe og hive på kull for å få damptankene til å trille. Og tankene er som luft - ikke engang normale samtaler går uten oppstykkede setninger - som om jeg skulle vært en streamet podcast med dårlig nettforbindelse.

Kanskje dårlig hjerneforbindelse...

En tanke kan sveipe ertende over meg, og så være borte innen det neste halve sekundet. Og alt jeg har igjen er sporet av følelsen tanken ga meg. Et annerledes eksempel er at jeg settes inn i en helt ny situasjon - og ikke før lenge etterpå gjør jeg opp min mening om det. Midt oppi det aner jeg ikke hva jeg skal synes, og uttrykker at alt er helt greit. Men ved ettertanke oppdager jeg at "Faktisk, så var det som skjedde der overskridende uanstendig - og jævlig kjipt." - Ofte vender ettertanken mot det negative. Oppigjennom har det også vært slik at jeg har vært ukritisk til venners meninger, og slengt meg på deres holdning til hva det måtte være. I senere tid har jeg angret smått, men tar til takke med erfaringen om at de rundt meg ikke alltid har rett, selv om jeg kanskje ser opp til dem.
     Det er som jeg midt i situasjonen ikke får ro til å tenke, og derfor ikke gjør opp min mening før mange dager - noen ganger uker etterpå. Og jeg har endt med å være noe irritert på meg selv for å ikke komme på å utbryte "Nei!" da det virkelig gjaldt.



Tidligere i desember besøkte jeg fattern i Troms. Vi dro på en kafé i Tromsø, hvor det stod skrevet ting på veggene med kritt. Ett av dem var denne vesle snedigheten:
"Når jeg tenker etter, burde jeg ha tenkt før"
  Et fiffig sitat - men det er samtidig viktig å ikke angre seg for mye.

Nå for tiden føler jeg at tenkingen driver meg framover, og det ligger en slags tilfredsstillende mestringsfølelse i det. Jeg merker at jeg lettere stiller meg kritisk til hva andre mener, og det er bra. Det som er meg åpenbart, er at mange av mine meninger er best holdt uskrevet - og gjerne helst usagt. Jeg har ikke etiske løsninger på verdens problemer. Eller Norges problemer. Men jeg begynner å få dreisen på å tenke.

Kanskje mot slutten av 20-årene fatter jeg interesse for å delta i politikk... men for alles sikkerhet... la oss for all del be om at Reginediktaturet ikke kommer til. Det vil vi nemlig ikke, sann mine ord.

På tegnefronten

Inspirert av å se folk tegne på youtube, har jeg fått lysten til å utforske og mestre skravering. Dette er en test laget på bristolpapir. Papiret er glatt og deilig, men jeg har nesten ikke rørt det siden jeg kjøpte det i london i fjor.
Denne tegningen har sine mangler og feilslåtte eksperimenter...
men første steg mot å mestre slikt som dette, er å ikke frykte å gjøre feil. Jeg er fornøyd med noe,
og misfornøyd med småting. Og Raymond fikk øyelapp fordi jeg ruinerte det andre øyet hans komplett...
man må danne seg sine utveier når det er snakk om pennesplitt og blekk!


Kommentarer

Populære innlegg