Inspirerende samvær

I starten av forrige uke fikk jeg litt tid til å eksperimentere med stil til tisideren. Jeg fant relativt raskt formen på Drakir og Shin - selv om de fremdeles må bearbeides. Men Johan er meg ei nøtt.

En ting jeg tror mange tegnere møter på, er følelsen av å ville tegne, men ikke vite hva. Selv har jeg problemet at jeg vil tegne karakterene mine, men klarer ikke å "forestille" meg dem i tilfeldige situasjoner og vise ekte følelser, uten at jeg trenger et manus. Det viktige når du skal finne fram til både stil og karakterdesign, er jo at du prøver ut og finner frem til hvordan karakteren ser ut når han/hun viser ulike følelser, gjør ting osv. Gjerne før du begynner på det store prosjektet. Dette klarer jeg ikke. "Okay, nå skal jeg bli kjent med denne karakteren. Sånn står han. Okay, det var det. Hva nå?" - det streifer meg ikke det minste å sette karakteren i en eller annen teit og urealistisk situasjon bare for gøy! En teit vane jeg anbefaler alle som har den å bryte. Det skal jeg jobbe med, men det har jeg ikke begynt på ennå. Så, for å sparke meg selv i gang, var jeg nødt til å testskisse førsteutkastet til side 1 av den neste tisideren. Like greit, siden utforming av sider, ruter og positurer er noe som for meg krever mer enn to forsøk. Også replikker.









Dette hjalp meg i hvert fall med å få en idé om hva slags stil jeg kunne tenke meg. Den er hakket mer forenklet enn "Tjenesten", og det liker jeg. Hadde bare Johan vært like enkel å komme frem til. Jeg begynner å tro at jeg blir nødt til å lage ham i 3D for å bli klok på hvordan han skal se ut....

Ææææ det er liksom NOE som ikke stemmer! Når skal jeg bli enig med meg selv?

Andre impulser

Noe annet man kan gjøre hvis man vil tegne, men er lei av de gamle greiene, er å ta i mot forslag fra andre. Jeg satt i sosialt selskap med to gode venner, og spurte hver av dem hva jeg skulle tegne.
"Ei skikkelig bøff dame med sverd!"
"Din variant av cat-dog fra nickelodeon!"
Og slik gikk det til...

Vi vekslet forslag. Jeg fikk Aslaug til å tegne en brennmanet på land med gassmaske.
Så foreslo jeg Johan til Aslaug. "Nei, det tør jeg ikke" - "Okay, prøv Drakir da"
Silje forsøkte jeg på Johan. Begge to har en utrolig sjarmerende strek, og begge skapte fryd for øyet. Jeg endte med å tegne Aslaugs gamle superemoløve-karakter. Han ble så emo at han fortjente en regnsky. Åh, så emo. Så mørkt, så dystert, så dypt. Skjærende. For øyet.
Jeg gikk på do, og kom tilbake. De to hadde plottet det perfekte forslag til meg - en av de mange ting i verden jeg over hodet ikke har sansen for: Kentaur. Ytterligere definert som "En kentaur som skal slukke en brann eller noe".

La meg forklare hvorfor dette er perfekt for meg. Jeg liker ikke kentaurer. Hvorfor? Fordi dyret kort og godt er en torso sydd på halsen til en hest. Jeg skal ikke gå dypere inn på det, men i hvert fall: En kentaur. Som slukker en brann. Åh okei. Kjør på.




Vakreste kentauren du noen sinne har sett. Og han er sykt trist fordi blomsten han skulle vanne hater ham. HAH.
Hester er feite... tydeligvis.


Til sist den kvelden tegnet jeg Teodor, den stakkars mannen. Men skoene hans ble for fine for ham. Samtidig, siden de ble så fine, kunne jeg jo ikke viske dem ut heller. Så han fikk bli stående med sitt sinnsmørke og fine sko.


Krokitegning og sånt

En ting jeg glemmer over tid, er hvor viktig det er å eksperimentere masse med strekfigurer i tonnevis av sjuke positurer for å holde ferdighetene og fantasien oppe. Kjedelig å tegne noen stående rett opp og ned? Tegn noe mer spennende, vel! Jeg tar meg selv i å kvie meg når det blir snakk om å finne på positurer. Det er som jeg har latt meg skjemme bort med kroki/portrett/akttegningen vi driver med to ganger i uken.
Her er nesten alle 45-sekundtegningene fra forrige økt med kroki. Jeg setter utrolig pris på at vi driver med dette, spesielt med tanke på at vi ut dette semesteret ellers kun skal drive med digital cutout-animasjon.
Men det er ikke det som er poenget her: Kombinasjonen av at jeg glemmer å eksperimentere på egen hånd og at vi driver med disse nydelige øktene der vi stirrer uten hensyn på hver synlige krok av et stillsittende individ, har gjort at jeg er blitt rusten med frihåndspositurer. Her om dagen forsøkte jeg å konstruere dramatisk interaksjon mellom to figurer. Det viste seg vanskelig. Jeg føler at jeg trenger referanse. Det er, for all del, ingen skam i å bruke referanser når man tegner. Men når følelsen av å trenge det blir så sterk at du nesten ikke gidder å tegne fordi du ikke orker å lete nettet rundt etter den perfekte referansen - da har du et problem. Eller, siden jeg finner meg i den situasjonen fra tid til annen, har jo jeg et problem.
Så, øh. Jeg har visst problemer.


 Heldigvis er løsningen på dette enkel. Jeg må bare tegne. Masse. Det går nok flere ark enn dette til prøv-og-feil-metoden ut 2014 skal dere se!


Kommentarer

Populære innlegg