mandag 24. mars 2014

Illustrasjon i Næravisa

 Journalistikklinja har i det siste plaget oss mer frekvent enn vanlig her på animasjon. Noen vil ha en introgreie eller vignett, andre et stillbilde eller illustrasjon. Det blir som regel til at vi, opptatte som vi er, ikke egentlig vil gjøre noe av dette, og forespørselen etterfølges av en lang pause. Deretter bryter en av oss sammen og sier vi kan gjøre det.

Det som ergrer meg når de kommer ned hit, er at de ikke vet nøyaktig hva de vil ha, og de kan i alle fall ikke forklare det. Ikke har de tenkt på format når det gjelder video, og hvis de vil ha tekst, har det ikke falt dem inn å skrive det ned til oss. Det er litt som å bli overrasket over å måtte ta urinprøve når du skal teste deg for Chlamydia.

Men det er ikke alltid vi er like motiverte på vårt eget arbeid, og denne ene dagen kom det ned ei som ville ha en illustrasjon så fort som mulig. Jeg kastet meg på med ledende spørsmål og drodlet kjapt ned ideer, etterfulgt av kanskje en og en halv times jobb med en snarere eksperimentell illustrasjon. Uten å ha lest artikkelen. Men illustrasjonen passa. Den ble trykt i Næravisa forrige fredag, og det var jo skøy. Du kan lese artikkelen på Nærnett, skulle innholdet være av interesse.




Med de to tegneseriene mine på vent, får jeg tid til å kanskje gjøre en kortere historie eller noe. Jeg vil veldig gjerne bidra til neste Bobla, men må forberede materiale til å sende inn for ytterligere vurdering.


Prøver her å finne frem til en enklere og samtidig mer uttrykksfull stil ettersom jeg
ikke tegner særlig varierte kroppsfasonger...


<< Lørdagen gikk til å spontant gjøre en fritegning av Cargovskis stue fra "Tjenesten". Det slo meg at man ikke egentlig får et særlig godt blikk av stuen selv i tegneserien. Jeg må bli flinkere med etableringsruter der vi får se alt tydeligere først.






Som øvelse driver jeg og øver frem noe photoshop-tegning, samtidig som jeg forsøker å avgjøre klesdrakt for hovedpersonen Teodor. >>







<< ...Mens i går fikk jeg idé til en mulig Ensider med Altaværingen Shin Dreyer i hovedrollen. Jeg satt ganske lenge for å vagt utvikle handlingen, men vet ikke helt ennå om materialet fenger. Ideen er jo å vekke litt følelse, kanskje, men jeg vet ikke riktig. Jeg skal nok jobbe mer med den.











Til sist får dere en sniktitt på cutout-prosjektet vårt på skolen! Yeehaaa!








mandag 17. mars 2014

Nok vrøvl

Bah, må kutte ut å tro at hvert blogginnlegg må være tusen ganger gjennomtenkt og renskrevet. 
Dette er jo en tegneblogg!





Det har ikke vært gjort noe mer med tisidershistorien jeg har planlagt, men jeg har begynt å få i tankene at kanskje en tisider ikke er egnet for denne historien. Eller omvendt. Det er en liten historie med svær betydning for meg, likesom flere av de nå ca fjorten historiene jeg har grovtenkt. 

Kanskje tiden ganske enkelt ikke er inne. Hm.












Jeg har klipt meg kort, og tester metoder
for å tydeliggjøre kjønn for Regine i "Fattern&Meg"
- Jeg tror jeg får det til, men det er lett å la seg blende
 av bare viten om hvilket kjønn en karakter er.
Hva sier publikum?






På en kjipere notis, har jeg måttet legge både The Crappies of Fattern&Meg på vent. Animasjon er et krevende studium, og for tiden er det mangt å gjøre. Samtidig har jeg andre ting å få av veien, så jeg må prøve å være taktisk.

Hva innholdet i postene mine angår, tar jeg det som faller meg inn. Har jeg tanker jeg ønsker å dele, dukker de vel opp. Men jeg gjør det ikke til et krav for min egen del, så fremover håper jeg å stort sett poste tegninger.

mandag 10. mars 2014

Å skape seg utgangspunkt

Alle elsker vi å være impulsive når vi drysser av vårt kreative støv - det er det artigste når du får en idé du kan hive deg over med det samme du får den!

Men det er stort sett aldri tilfelle.

Alltid skjer det noe, alltid er der prosjekter - tegninger, oppdrag... alltid noe på gang. Og alltid - i et stille øyeblikk der jeg ikke føler det skjer noe, takker jeg ja til enda flere prosjekter. Men ideene kommer fra tid til annen. Da skriver jeg dem ned, som regel på mobilen, deretter videreført i idéboka. Men det er ikke mye. Hadde jeg tegna ferdig en stripe av hver idé jeg har skrevet, ville jeg gått tom for striper innen dette halvårets ende.

Av og til, når jeg leser gjennom ideene, kommer jeg på bedre måter å gjennomføre dem på. Da skriver jeg dem ned i margen som stikkord, uten å forvente at jeg skal skjønne hva de betyr neste gangen jeg leser dem. Andre ganger hender det jeg finner en påbegynt stripe som jeg ikke liker. Som for eksempel to striper fra "Fattern & meg". Her var problemstillingen riktignok noe annet enn bare det at første forsøk ikke var optimalt.

Stripene ble kladdet før jeg begynte med blå blyant til skisser. Blå blyant gjør det veldig enkelt å fjerne skissa digitalt, uten å måtte viske ut noe som helst på papiret. Dermed ble problemstillingen: Skal jeg tegne ferdig disse stripene på gamlemåten, eller skal jeg tegne dem helt på nytt? Jeg fant flere ting jeg ikke var fornøyd med, så valget ble enkelt - og resultatet mye mer fornøyelig. Jeg har tatt meg tiden til å se på det som ikke fungerte i de første stripene - bare vær obs på et par skirveleifer da jeg skrev inn replikkene for bedre leselighet.



Det er lett å finne feil på andres verker. Ikke før lenge etterpå, finner en feil på sine egne. Nå er det svært få som har selvtilliten på plass, så de færreste våger å tenke det - Men ofte kan man se en knakende god tegning og tenke at "Kult. Det der kan jeg også få til." Kanskje til og med er det en særs godt utført tegning med et par småfeil, slik at en tenker "Jeg kunne gjort forbedringer på den der." Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kunne gjort forbedringer på tegninger jeg i realiteten neppe ville klart å lage totalt fra bunnen av med det første.

Poenget mitt her ligger i hvor mye bedre du kan gjøre det ved å allerede ha et utgangspunkt. Ikke med andres verker, naturligvis.
Å bli blank som et A4-ark opplever tegnere støtt. Det skal være bra. Det skal bli fantastisk. Dette er det som skal erobre verden. Men hvor begynner man? Enten: Lag en strek. Med en gang du gjør det, danner du et utgangspunkt for tegningen. Eller: Lukk øynene og se for deg hva du vil tegne. Deretter trekker du en strek. Jeg leste forøvrig for litt siden at for å lykkes gjelder det å legge narsissismen og herskerambisjonene hjemme. Ser ut til at jeg må ta en prat med speilet...

For meg har det å tegne en sirkel og ta det derfra blitt ensformig, og dermed kjedelig. Det blir alltid til et hode - ansiktet til en karakter. Eller noe helt gresselig stygt! Det er spesielt da jeg heller må senke blyanten, roe ned, lukke øya og faktisk tenke på hva jeg kunne tenkt meg å tegne.


De to siste helgene har jeg vært bortreist - først på Bjerkely reunion (Folkehøyskoletreff), deretter på spontanreise til Bergen for å hilse på litt slekt. Det er dårlig stelt med ferier, og med påska booket til annen slekt så jeg mitt snitt til å hilse de andre før sommern. Whee! Eneste konsekvens er at det blir mindre tid til utarbeiding av blogginnlegg, tegneseriestriper og større prosjekter. Jeg vurderer å kutte ut fargeleggingen av Fattern & Meg slik at det blir mindre stress å lage og oppdatere ukentlig. Fargelegge kan jeg for så vidt gjøre senere hvis jeg vil. Dessuten, kanskje å lage striper i kun sort-hvitt vil utvide repertoaret mitt litt? Det er ikke så veldig kult å være avhengig av farger for å få en fungerende stripe...

Nåja. I det minste er jeg lykkelig!

mandag 3. mars 2014

Inspirerende samvær

I starten av forrige uke fikk jeg litt tid til å eksperimentere med stil til tisideren. Jeg fant relativt raskt formen på Drakir og Shin - selv om de fremdeles må bearbeides. Men Johan er meg ei nøtt.

En ting jeg tror mange tegnere møter på, er følelsen av å ville tegne, men ikke vite hva. Selv har jeg problemet at jeg vil tegne karakterene mine, men klarer ikke å "forestille" meg dem i tilfeldige situasjoner og vise ekte følelser, uten at jeg trenger et manus. Det viktige når du skal finne fram til både stil og karakterdesign, er jo at du prøver ut og finner frem til hvordan karakteren ser ut når han/hun viser ulike følelser, gjør ting osv. Gjerne før du begynner på det store prosjektet. Dette klarer jeg ikke. "Okay, nå skal jeg bli kjent med denne karakteren. Sånn står han. Okay, det var det. Hva nå?" - det streifer meg ikke det minste å sette karakteren i en eller annen teit og urealistisk situasjon bare for gøy! En teit vane jeg anbefaler alle som har den å bryte. Det skal jeg jobbe med, men det har jeg ikke begynt på ennå. Så, for å sparke meg selv i gang, var jeg nødt til å testskisse førsteutkastet til side 1 av den neste tisideren. Like greit, siden utforming av sider, ruter og positurer er noe som for meg krever mer enn to forsøk. Også replikker.









Dette hjalp meg i hvert fall med å få en idé om hva slags stil jeg kunne tenke meg. Den er hakket mer forenklet enn "Tjenesten", og det liker jeg. Hadde bare Johan vært like enkel å komme frem til. Jeg begynner å tro at jeg blir nødt til å lage ham i 3D for å bli klok på hvordan han skal se ut....

Ææææ det er liksom NOE som ikke stemmer! Når skal jeg bli enig med meg selv?

Andre impulser

Noe annet man kan gjøre hvis man vil tegne, men er lei av de gamle greiene, er å ta i mot forslag fra andre. Jeg satt i sosialt selskap med to gode venner, og spurte hver av dem hva jeg skulle tegne.
"Ei skikkelig bøff dame med sverd!"
"Din variant av cat-dog fra nickelodeon!"
Og slik gikk det til...

Vi vekslet forslag. Jeg fikk Aslaug til å tegne en brennmanet på land med gassmaske.
Så foreslo jeg Johan til Aslaug. "Nei, det tør jeg ikke" - "Okay, prøv Drakir da"
Silje forsøkte jeg på Johan. Begge to har en utrolig sjarmerende strek, og begge skapte fryd for øyet. Jeg endte med å tegne Aslaugs gamle superemoløve-karakter. Han ble så emo at han fortjente en regnsky. Åh, så emo. Så mørkt, så dystert, så dypt. Skjærende. For øyet.
Jeg gikk på do, og kom tilbake. De to hadde plottet det perfekte forslag til meg - en av de mange ting i verden jeg over hodet ikke har sansen for: Kentaur. Ytterligere definert som "En kentaur som skal slukke en brann eller noe".

La meg forklare hvorfor dette er perfekt for meg. Jeg liker ikke kentaurer. Hvorfor? Fordi dyret kort og godt er en torso sydd på halsen til en hest. Jeg skal ikke gå dypere inn på det, men i hvert fall: En kentaur. Som slukker en brann. Åh okei. Kjør på.




Vakreste kentauren du noen sinne har sett. Og han er sykt trist fordi blomsten han skulle vanne hater ham. HAH.
Hester er feite... tydeligvis.


Til sist den kvelden tegnet jeg Teodor, den stakkars mannen. Men skoene hans ble for fine for ham. Samtidig, siden de ble så fine, kunne jeg jo ikke viske dem ut heller. Så han fikk bli stående med sitt sinnsmørke og fine sko.


Krokitegning og sånt

En ting jeg glemmer over tid, er hvor viktig det er å eksperimentere masse med strekfigurer i tonnevis av sjuke positurer for å holde ferdighetene og fantasien oppe. Kjedelig å tegne noen stående rett opp og ned? Tegn noe mer spennende, vel! Jeg tar meg selv i å kvie meg når det blir snakk om å finne på positurer. Det er som jeg har latt meg skjemme bort med kroki/portrett/akttegningen vi driver med to ganger i uken.
Her er nesten alle 45-sekundtegningene fra forrige økt med kroki. Jeg setter utrolig pris på at vi driver med dette, spesielt med tanke på at vi ut dette semesteret ellers kun skal drive med digital cutout-animasjon.
Men det er ikke det som er poenget her: Kombinasjonen av at jeg glemmer å eksperimentere på egen hånd og at vi driver med disse nydelige øktene der vi stirrer uten hensyn på hver synlige krok av et stillsittende individ, har gjort at jeg er blitt rusten med frihåndspositurer. Her om dagen forsøkte jeg å konstruere dramatisk interaksjon mellom to figurer. Det viste seg vanskelig. Jeg føler at jeg trenger referanse. Det er, for all del, ingen skam i å bruke referanser når man tegner. Men når følelsen av å trenge det blir så sterk at du nesten ikke gidder å tegne fordi du ikke orker å lete nettet rundt etter den perfekte referansen - da har du et problem. Eller, siden jeg finner meg i den situasjonen fra tid til annen, har jo jeg et problem.
Så, øh. Jeg har visst problemer.


 Heldigvis er løsningen på dette enkel. Jeg må bare tegne. Masse. Det går nok flere ark enn dette til prøv-og-feil-metoden ut 2014 skal dere se!


mandag 24. februar 2014

Finne en stil

Det er omtrent en måned siden jeg begynte å planlegge min nye tisider, men med mye å gjøre på studiene, har det blitt lite syssel med fritidsprosjekter.


Forrige uke ble vi kurset i AfterEffects, hvor vi ble introdusert til effekter, lettere redigering, og digital cutout. Mesteparten av klassen min, meg selv inkludert, er mer fan av den tradisjonelle tegnede 2D-animasjonen hvor du tegner hvert bilde. Men å dra rundt på ei digital papirdokke hadde også sin sjarm, skal jeg innrømme. Hadde jeg bare lagd ei dokke jeg likte bedre. Men vi lærte av å fomle i programmet, så klage skal jeg ikke.


På en måte skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til overs for tegneserier og egne prosjekter, men på den annen side blir jeg aldri ferdig med å måtte minne meg selv på hvorfor jeg driver med disse tingene - så det er kanskje like greit at jeg ikke får all tiden jeg vil ha.

Mitt spørsmål her er altså stil. Hvilken stil skal tegneserien min ha? Det jeg helst vil ha, er en stilisert stil, uten at karakterene mister sine karakteristiske former. Både for at det skal være enkelt for meg å tegne, og fornøyelig å se på, uten at det skal bli så "realistisk" at det tas alvorlig. Samtidig må ikke stilen bli så forenklet at det hemmer karakterene.


Det var nemlig tidlig at jeg bestemte meg for at "Jeg skal lære meg å tegne realistisk før jeg for alvor begynner med tegneserier!" (Tilbake i tiden da jeg ikke hadde tenkt på animasjon, og ambisjonene ikke reiste seg langt over Everest) - Hva dette har gitt meg, er verdifulle kunnskaper om anatomi og et relativt godt øye for form innen tegning. Selv om jeg ikke er godt nok "inntegnet" til å sette figurene i spennende, dynamiske positurer på frihånd etter de standarder jeg ønsker meg, har jeg teorien inne. Jeg trenger bare erfaringen. Og min erfaring er på begge sider av skalaen - men ikke på midten.
Hvordan skal jeg klare å holde på de interessante formene, samtidig som jeg balanserer karakterenes kompleksitet til det som er best passende for hver av dem? Blir det for realistisk, blir formene kjedelige. Gjøres det for enkelt, mister karakterene sine individuelle særpreg. Dilemma. Prøv-og-feil-metoden neste!


Lepper
Lenge har det vært et spørsmål for meg, hvorvidt jeg skal definere munnpartiet. Jeg har tilvent meg å tegne de ekstra kurvene som kreves når man ser karakterer i profil - men forfra fungerer det ikke like godt, når karakteren ikke er skyggelagt. Dessuten, ved å tenke meg "realistiske" 3D-former i 2D, blir resultatet ofte det som blir beskrevet som "uncanny" - som når du har tegnet linjer direkte av et foto av en person. (Det ser helt forferdelig ut når du ser linjene uten farge og skygger)


Her til venstre har jeg et eksempel av Drakir i en tilnærmet semirealistisk stil; han taper på å fremstilles for realistisk, for han mister den fornøyelig kvasse haka si slik jeg liker å tegne den. Samme med håret. Jeg vil liksom ha denne karakteristiske schwongen på det. Dessuten er en tegning som dette alt for kompleks til å foretrekke fra min side. Merk også hvordan nesa og munnpartiet blir temmelig rotete, og fra kinnbenet til haka sørger indre strukturer for at streken blir "klumpete".

Til høyre er et forsøk med relativt realistiske trekk også, men munnen har blitt forenklet til å droppe leppene. Først i går testet jeg dette, og jeg må si at til tegneserier føler jeg at dette blir det fineste. Jeg tenker på hvordan de gjorde det i Pixars The Incredibles, der de som "trenger det" (kvinnfolk og denslags) har definerte lepper, mens de fleste mannlige karakterene omtrent kun har disse skarpe kantene.



Jeg forsøkte meg bare kjapt på en sammenlikning av munnvarianter for Drakir. Jeg vet ikke med dere, men jeg merker med en gang en slags begrensning når jeg tegner lepper som i eksempelet til venstre. Sett bort fra at akkurat denne Drakiren ikke var fullstendig vellykket, får jeg bedre vibber av de to til høyre. Jeg tror at akkurat denne forenklingen kan styrke uttrykket. 
Det kommer naturligvis an på karakteren det gjelder, men på for eksempel Johan kan en forenkling bli et godt trekk. 
Dette er noe jeg skal fortsette å eksperimentere med, så fremt jeg rekker.








Hender
Jeg blir stadig fortalt at jeg må bli bedre på hender, og jeg er så visst ikke uenig. I å tegne hender jeg er ikke akkurat stø på hånden (hø hø) - men jeg vil svært gjerne stilisere hender samtidig som jeg beholder karakteristiske former - slik at det i hvert fall ser ut som jeg har peiling. Tegningen av Johan her er et ganske godt eksempel på måter å ikke få det riktig; jeg er fornøyd med underarmene her, men det merkes utrolig godt at det er noe som ikke stemmer med hendene. De ser ut som de skulle vært tegnet av et fotografi, og gir denne litt ekle, "uncanny" følelsen. Og det er jo ikke det jeg er ute etter... Tegningen er altså en stilkrise i praksis. Dette er ikke Johan slik jeg vil fremstille ham (selv om jeg koste meg med å tegne), så jeg må jobbe mye mer med kanskje personligheten og hele historien hans for å finne bedre ut hvem han er. Kanskje da kan jeg bli helt sikker på hvordan han skal se ut. Han, Shin og Drakir, og hele resten av hurven som tilhører Hirnagard, dette fiktive universet jeg holder så kjært.


mandag 17. februar 2014

Riktig innstilling

Uka som gikk var langt mer knirkefri enn den forrige! Ved å holde øye med meg selv og min innstilling til hva jeg gjør når og hvorfor, har jeg lykkes i å fullføre alt jeg skulle den uka. Viktigst av alt var å få animert den analoge cutoutsekvensen på 20-45 sekunder. Over natten klarte jeg å ha nok bilder til ett minutt og fire sekunder.


For de som ikke er kjent med animasjon; la dere ikke lure når jeg snakker sekunder. Animasjon er mye arbeid, og hvert sekund holder på 12 bilder eller flere. Mine 64 sekunder tilsvarer altså 768 bilder - men jeg kunne ikke bruke de tre første sekundene fordi jeg kom borti glassbordet jeg animerte på. Dermed sitter jeg igjen med  732 bilder. Nåja. 36 bilder mindre er fremdeles ikke lite.


Hele greia er en one-shot-sekvens, og der var tre glassbord med egne bookinglister, hvor vi var 12 studenter som skulle animere ferdig til Fredag kl. 14. Innen onsdag hadde kun to stykker animert sitt, og natt til torsdag animerte jeg. Det gikk tre-fire marerittaktige timer til å lyssette settet, videre intenst arbeid fra ca. 18.30 onsdag til ca. 12.30 torsdag.

Jeg vet jeg lovte meg selv å aldri døgne etter silhuettoppgaven i Daves helvetesuker, men her var det virkelig et tidspress med diamantklar viten om den kommende trengselen på glassbordene mot deadline. Så jeg døgnet. Følte at økta med akt-tegning den torsdagen skulle bli interessant med tanke på min tilstand, men det gikk overraskende bra! Jeg gikk til og med tur på kvelden, og la meg omsider til anstendig leggetid i ti-ellevetida. Den eneste feilen jeg gjorde, var å beregne at jeg ikke trengte mer enn tolv timer søvn, og satte alarmen på elleve i stedet for ett.
Og den vekket meg.

Jeg anbefaler likevel ingen å døgne. Det er et taktisk tiltak for en kraftig innspurt, men det tar i hvert fall to-tre dager før en er på topp igjen. Jeg var ikke akkurat pigg etter å ha sovet ut, for å si det slik.


På fritidsfronten klarte jeg meg bra i forrige uke. "Arbeidet" jeg har pålagt meg selv med ukentlige oppdateringer av både blogg og tegneserier, er mye artigere når jeg tenker på det som frididssyssel. Og jeg begynte jo i utgangspunkte med det fordi jeg hadde lyst! Det er likevel ekstremt neddrivende å tenke "Uff, jeg må få gjort dette innen denne uka". Men da jeg her en dag satte meg ned med min nyvunne fritid tenkte jeg: "Så, hva skal jeg bruke fritida mi til? Hva har jeg lyst til å gjøre?" Og med det oppdaget jeg på ny hvorfor jeg begynte med disse ukentlige greiene. Det er ikke ene og alene for å få meg til å produsere noe og overholde deadlines. Det er så klart også fordi det er noe jeg vil!

Denne konstante følelsen av å måtte gjøre noe selvpålagt bare fordi en har "lovt" å gjøre det og derfor "må" noe, suger all gleden ut av en i lengden. Det er jo ikke slik det skal være! Denne innstillingen er farlig, og kan snike seg under det uskyldigste syssel. "Wow, dette liker jeg å gjøre! Det skal jeg gjøre oftere!"
Haha, nei. Det nytter ikke å planlegge. Med en gang denne mikroskopiske og ikke egentlig veldig sterke "bestemmelsen" settes opp, vil en som regel ikke gjøre det så lenge en føler at en "må", fordi en sa jo at en "skal gjøre det oftere". Det er i slike øyeblikk jeg heller rydder rommet enn å gjøre noe viktigere.
Derimot: justerer en innstillingen sin litegrann, stopper opp og tenker "Hm, hva har jeg lyst til å gjøre nå?" - da kom i hvert fall jeg fram til at "jeg har faktisk lyst til å tegne ferdig og fargelegge den tegneseriestripa! (Som jeg likevel må ha ferdig innen deadline!)"